Året som nylig har passert har ikke vært enkelt. I fjor sommer satt jeg i Tyrkia uten en eneste bekymring sammen med min daværende kjæreste. Jeg var helt uviten om hva som ventet på meg til høsten. Ikke visste jeg at jeg omtrent kom til å droppe ut av vgs, om alle gangene jeg satt innelåst på badet druknet i tårer og de mange gangene jeg skulle gå på en smell. Jeg visste ikke at det skulle bli en utfordring å gå ut av døra, bare fordi jeg var redd for at noe vondt skulle skje med meg. Jeg visste ikke at jeg skulle være så slem mot meg selv og kroppen min. Ødelegge den. Ikke visste jeg at tiden jeg gikk i møte skulle gjøre meg usosial. De jeg kalte mine venner møtte jeg aldri lengre, jeg ble bare sittende inne. Jeg skyldte på dem: "De skyver meg unna!" sa jeg. Men sannheten er at jeg skjøv dem bort. Jeg ble til en person som såvidt fikk se dagslys. Jeg gikk fra å være bekymringsløs til å bli full av bekymringer. Gamle minner og skuffelser hersket over følelsene mine, og jeg kom meg ikke fra det.



Nærmere jul begynte krigen. Det var på tide å legge fra seg lommetørkler, åpne gardinene og komme seg på trening. I hvert fall gi det et forsøk. Litt etter litt begynte ting å bli bedre. Jeg ville bare være fornøyd med den personen jeg var, men det nyttet ikke.
Jeg ble aldri bra nok. Jeg fikk stadige kommentarer på hvordan jeg så ut. Enten var det "Heidi, er du syk?" eller så var det kommentarer på at jeg så sliten ut. I revytiden raste jeg ned i kjelleren atter en gang. Denne gangen sa venninnene mine ifra til lærere om hvordan situasjonen min var, og jeg ble fulgt til psykolog. Der satt jeg. Det var vel dette jeg hadde fryktet hele tiden. Det å sitte der med en fremmed å snakke om livet mitt. Snakke om mine problemer. Skyldfølelsen jeg hadde fra da jeg var 13 år gammel, de bildene som hadde brent seg i minnet mitt og den angsten jeg følte.

Prosessen begynte på nytt. Denne gangen startet jeg opp igjen alene. Slo opp med kjæresten, sa at jeg trengte tid for meg selv og at jeg måtte komme meg på beina igjen. Jeg la et år fylt med tårer, angst og redsel bak meg. Jeg åpnet gardinene og kom meg ut av sengen. Kom meg på trening atter en gang. Denne gangen klarte jeg det. Jeg gikk ut av døra til psykologen for siste gang like etter russetiden og har ikke sett meg tilbake. Jeg kom meg ut av helvete. Ut av badet og tørket vekk tårene jeg tidligere druknet i. Gardinene er åpne og jeg kan endelig kalle meg selv meg igjen. På 1 år har jeg lært utrolig mye om meg selv. Jeg har gått på en smell, rast ned i kjelleren og vært det man kan kalle deprimert. Nå sitter jeg her. Uten bekymringer. Den eneste forskjellen fra ifjor er at jeg VET at høsten byr på noe godt. For jeg er sterkere, og jeg skal aldri la noe eller noen ødelegge meg igjen.




// Canon eos 5D MARK III

Hva syns dere?




Det er så mye jeg ikke får sagt ordentlig. Ting blir bare stengt inne, og jeg aner ikke hvorfor. Av og til blir det for mye, men det gjør det kanskje for alle en gang i blant? For mange tanker som samler seg opp og blir der. Tanker om hvorfor du fremdeles lever, eller hvorfor du fortsatt ser ut som du gjør. Du som skulle gjøre noe med "det". Være flink? Man gir opp noen ganger, men hvorfor sluttet du? Ble presset så stort at du følte at du ikke kom til å klare det. Er det derfor? Eller er det fordi du bare er sånn? Du bor i et land med så uendelig mange muligheter, men allikevel så gir du opp. Tenk om du hadde bodd i et land der du ikke kunne drukket vann fra springen? Der du ikke fikk mat mer enn en gang i uka? Hadde det da hatt noe å si hvordan du så ut? Eller hadde det vært viktigere å finne maten som du skulle spise den uka? Vi er for egoistiske. Vi bruker mer av tiden vår på å tenke over hva alle andre har, og tro at vi har det forferdelig fordi vi ikke har det samme. Eller verre; vi bruker flere timer av dagen vår på å se på andre mennesker som har lyktes.


// Bilde tatt i 2012 - frivilligarbeid i Ghana

Vi klager. Vi klager på at vi ikke får tid til å lage matpakke om morgenen, og kanskje ikke har nok penger til det dyreste i kantina. Vi klager fordi vi ikke har en Michael Kors veske, Canada Goose eller reiser utenlands en gang i måneden. Har det noensinne slått deg at det finnes mennesker her i verden som flakser rundt i de samme klærne de har hatt siden de var 4 år gamle? Eller at det finnes mennesker i verden som må gå med munnbind hver dag fordi vi i dette rike landet kjører bil og flyr utenlands hver måned? Nei, jeg sier ikke at du skal slutte med det - jeg bare forteller deg litt om hvordan verden faktisk er utenom dette landet. Men det vet vel du som reiser på fem forskjellige ferier hver 2. måned?

Et sted i verden sitter det barn i alle aldere å syr de klærne du sikler etter i butikken til mange tusen kroner. Vet du hva de fikk for å lage de klærne? Hva med alle som kjemper i krig? Tror du de sitter og tenker over hvordan de ser ut med alle sårene deres? Eller unge jenter som selger seg selv for at familien skal få råd til å overleve? Har du det virkelig så dårlig som du skal ha det til?
Ett av FN's tusenårsmål er å utrydde fattigdom. Mente du virkelig at du var fattig etter å ha brukt opp de 1000 kronene du fikk i ukepenger av pappa? Jeg mener, du får jo igjen de pengene neste mandag uansett. Hva med helsen din? Hoster du litt eller har litt vondt i armen? Dakar deg. Deg er det jo fryktelig synd på. Har du noensinne tenkt på de 75 millioner menneskene som har blitt smittet med HIV? Tenkte meg det. Det var 75 millioner mennesker som gikk i glemmeboka di, ja. På grunn av at du er litt forkjølet? Eller går på antibotika? For du har jo tilgang til lege. Du får jo til og med gratis hjelp!

Vi er latterlige. Vi er så latterlige at jeg blir kvalm. Merk: VI. Jeg syns det er helt utrolig at vi ikke ser det. Vi glemmer helt å se rundt oss, vi bryr oss bare om oss selv. Om hvordan sminken ligger, om hvordan klærne ser ut på kroppen vår, om hva slags mat vi skal spise til middag hver dag, om hvilken farge vi skal ha på håret og hvis vi blir syke skal vi selvfølgelig poste om det på både twitter, facebook og blogg. Vi klarer oss ikke én dag uten mobilen, for da dør vi. Vi klarer ikke å gå en dag uten å sjekke hvor mange likes vi har fått på profilbildet eller lytte til musikk fra mobilen.


// Bilde tatt i 2012 - frivilligarbeid i Ghana 

Du skulle likt å se fattigdom, du. Tenk deg at det finnes barnehjem der ute med nedtissede senger fordi barna er så redde om kvelden fordi de ikke har elektrisitet. De tør ikke gå på do. Mens du kan slå på lyset når du vil og tisse på et rent og fint toalett som noen har vasket for deg. Tenk at de barna knytter seg til deg etter noen få timer, fordi du gir dem omsorg. Noe foreldrene ikke klarte. De vil bli med deg til Norge. De gråter. De har ingen leker, for de blir tatt fra dem og solgt på markeder slik at de rike kan kjøpe fine klær til seg selv. Maten de spiser er den samme hver dag. De samme rutinene. De samme kjedelige lekene som alle er lei av. De går ikke på skole og lærer ingenting. En dag når de blir eldre må de forlate barnehjemmet og være på egenhånd. Uten penger og uten en familie. Hadde du klart det egentlig? Jeg tviler.




// Jeg gir opp.




Det er så mange grunner til at man ikke orker, og man forteller ikke sannheten til noen. Det eneste man har å si er at det er "personlige årsaker". Man orker ikke. Kanskje er du så sliten at du bare orker å ligge hjemme og gråte, fordi du ikke helt vet hvor du skal starte på ting? Eller hvordan? Eller bare "orker du ikke"? Der er jeg om dagen. Jeg orker ingenting. Jeg vil heller ingenting. Hvis noen sier en liten ting imot meg blir jeg lei meg, og kjenner straks at tårene renner. Det er vanskelig å føle at alt du tenker på er samlet opp i en stor, rotete kladd oppi hodet ditt som er fylt med følelser og tanker. Det som man tror at man føler i hjertet, men som heller er i hodet. Etterhvert blir du sliten, og gir opp. Da kommer de fæle tankene.

De tankene som får deg til å tro at du ikke er bra nok, for noe eller for noen. Alt skolearbeid blir lagt til side, for du klarer ikke å gjennomføre uansett. Istedenfor å bli med venner på cafe, kino eller andre ting drar du hjem og legger deg i sengen istedenfor. Ikke fordi du skal ligge på pcen. Nei, fordi du trenger tid for deg selv og kun deg selv. Hver dag. Hele uka går i en svart sirkel, der alt du trenger er deg selv og den store kladden med tanker og følelser. Den som hindrer deg til alt. "Er dette en deprisjon?" spør du deg selv. Så begynner du kanskje å google ting, og finner ut at mye av dette er tegn på depresjoner. Det å ligge alene inne istedenfor å være med på ting, det er et symptom på depresjon. Men hva er ikke? Det virker jo som at alt det triste i livet tyder på en depresjon, og alle er vel ikke deprimerte - er de? Er du?

Jeg leste et innlegg tidligere i dag om at folk mener de som er deprimerte er late. Det at ikke de møter opp på skolen hver dag, gjør dem visst late? Javel, så du mener altså at vi som ligger hjemme og bruker all energien vi har på å grine ut flere liter vann er late? Virkelig. Tenk deg godt om en gang til! Det er slitsomt! Forstår du ikke? At man hele tiden skal føle at det er noe som hindrer dem, og i mitt tilefelle: at det fra fortiden skal hindre meg i å klare å gå videre. Enten det er et stygt rykte om meg, eller et stygt minne. Vondt gjør det uansett. Vondere blir det når du hører folk kalle deg "lat" fordi du ikke kom på skolen. Selvfølgelig skal alle mennesker rundt deg spekulere; Hvorfor kom du ikke dit? Hvorfor kom du ikke da? Hvorfor var du hjemme? Spekulere på ting de ikke har noen ting med. Veldig gøy at du skal spekulere på hvorfor jeg ikke er der, når mye av det er din feil.

Jeg forstår hvorfor folk ikke kommer på jobb/skole når de føler seg sånn. Vet du hvor tungt det er? Du kan tenke deg en kjærlighetssorg, bare gang den med 10, der har du hvordan jeg føler det. Og når dere da attpåtil skal komme her og kalle meg lat, eller andre ting - nei, da kan dere heller holde kjeft. Jeg gjør så godt jeg kan, hver eneste dag. Det er ingen grunn til å le meg opp i ansiktet eller sitte og spekulere på hvorfor jeg er et annet sted til visse tidspunkter. Det er så irriterende at de av dere som ikke føler det samme, skal sitte og gjemme seg imens de skal slenge dritt om personen det gjelder uten å vite hva personen er midt oppi. For alt du vet, kan det være en kjær som har blitt borte? En stor krangel med familie eller kjæreste? Redsel? Angst? Uansett grunn, syns jeg ikke det er greit å spekulere i hva personen gjør eller hvor personen befinner seg.

For det er ikke bare sykdom som går rundt om dagen, det er også "vinteren". Vår fiende. Den som kommer og skremmer oss, ja nesten tar livet av oss. Den som slår av lyset og sperrer alle dører, for det er mørkt. Hele dagen. Kaldt. Vi orker ikke mer. Ingen av oss. Vi er lei av alle de stakkars tårene som skal renne nedover kinnene, av alle de fæle ryktene som er ute og går og hindringene fra fortiden. Vi er lei av at uansett hvor hardt vi prøver, så blir vi aldri bra nok for dem. Det er ingenting som er greit. Uansett hva det er som har skjedd med deg tidligere, så er det ikke greit å tenke tilbake på det og blir redd / trist. Selv om du våkner av forferdelige mareritt fra noe av det verste som har hendt i livet ditt - så er det ikke greit. Her må man tørke av seg tårene, kaste følelsene nærmest i søppelkassa og møte opp hver bidige dag uansett hvor ille du har det. Så dra på deg et smil, for verden smiler jo til deg om du smiler til den - ikke sant? Men nei. Smiler du til verden, lager verden stygge rykter om deg og spekulerer i hva du driver med til enhver tid. For uansett hva det er du driver med, så er det ikke greit.




Bare noen nevner ordet, freaker jeg ut. Mildt sagt. Enten det er en venninne som forsøker å prate med meg om hvordan hun har det, eller hvis det gjelder noen andre. Hvis ordet dukker opp på nyhetene eller i aviser, svir det inni meg. Jeg klarer ikke å fokusere. I det ene øyeblikket skriver jeg filmanalyse, og i det andre et blogginnlegg om noe jeg frykter mer enn noe annet. Noe jeg ikke takler å høre på hvis det gjelder andre, eller snakke om selv. Det er ikke det at jeg begynner å gråte hvis jeg prater om det, eller noen ganger så, det er det at jeg ikke forstår det. De ordene som kommer ut av munnen min bare jeg begynner på den ene steningen som straks skal føre til en annen, jeg forstår ikke hvorfor det er jeg som skal sitte å fortelle det. Hvorfor meg? Hvorfor noen i det hele tatt?

Før sommeren skrev jeg et innlegg der jeg fortalte min egen historie, selvfølgelig utdetaljert. Jeg fikk mange mail, kommentarer, var på nettavisens hjemmesider og fikk mye oppmerksomhet rettet mot meg. Jeg sluttet å blogge. Jeg freaket ut, klarte ikke å fokusere. På samme måte som jeg egentlig gjør nå, men siden jeg ikke har noen å prate med om det, skriver jeg. Som vanlig. Alle mine private problemer ligger på nett, noe jeg syns er OK, men allikevel burde jeg kanskje snakket med noen om disse problemene. En som forstår og som kan hjelpe. Men nei, det vil jeg ikke.

13 år. 13 jævla år hadde jeg levd da dette skjedde. Jeg var ikke klar for noen ting, ikke visste jeg hva som skulle skje da jeg ble dyttet opp mot den hvite veggen. Da hendende hans strøk seg nedover låret utenpå buksen min. Nei, jeg hadde ingen anelse. Jeg var i mine egne øyne ett barn på den tiden, men det fikk jeg ikke lov til lengre. Jeg skulle straks bli voksen. Jeg husker det som det skulle vært i går. Jeg blir kvalm ved tanken, men allikevel stopper ikke hendene mine å trykke på tastaturet. Det ut.

Jeg fortalte det til to personer, min beste venn og min beste venninne. Tror du ikke jeg fikk et rykte på meg som en hore etter få timer? Hun som hadde gjort både ditt og datt i "båthuset", og som hadde hatt sex med 3 til på den samme uken. Da begynte det for alvor, tenårene. Da jeg plutselig stod der og fikk beskjed om at jeg ikke var "fin nok" for han, han som stod foran meg og var på vei til å ødelegge hele livet mitt. Da den stygge hviskeleken begynte, og jeg ble beskyldt for å ligget med både den ene og den andre i en alder av 13 - 14 år. Selvtilliten forsvant, og jeg følte ikke at jeg hadde noen jeg kunne prate med om det. Det virket ikke som at noen trodde på meg, selv om det bare var jeg som hadde vært der. Alle snakket med hverandre, men ikke meg. Folk gikk og kastet med leppa, påstod at jeg hadde funnet det opp for å få oppmerksomhet. Noe noen fremdeles gjør...

Jeg bare lurer på hvordan ting ville vært hvis ikke det hadde skjedd. Hadde jeg sluppet å gråte meg i søvn og deretter våknet i full panikk av mareritt? Kunne jeg da sittet og hørt på diskusjonen om hva det egentlig er? Eller bedre; blitt med i diskusjonen. For det kan jeg ikke nå. Jeg sitter bare der med tennene sammen og later som ingenting, enda jeg vil si noe. Jeg bare vet ikke hva. Kanskje er jeg redd for at noen skal si noe i mot meg, i og med at det er et såppass sårt punkt. Hvem vet? Ikke den ufokuserte hjernen min i hvert fall. 




Ett år har snart gått siden jeg reiste hjem fra det som skulle bli "mitt magiske år" i USA. Jeg har ikke klart å skrive om det, og heller ikke gjort det pga. vi gikk i sak mot utveklingsprogrammet jeg reiste med. Som mange av dere, i alle fall de nærmeste, sikkert vet var det mye som skjedde. Mye negativt. Hvis du blar tilbake i arkivet på bloggen står det smålige detaljer, men jeg skrev aldri hva det var som egentlig skjedde. Jeg har fortrengt mye av det, og husker dessverre ikke datoer osv. lengre, men skal prøve å forklare så godt som mulig. 

Rett før sommerferien i fjor fikk jeg utdelt en familie. Jeg ble selvfølgelig overlykkelig, hvem blir vel ikke det etter en evighet med venting? Det var en liten familie, kun en mor og en datter. Moren hadde en kjæreste som bodde i sentrum. Vi snakket sammen over facebook, og i august reiste jeg. Da jeg kom frem møtte de meg på flyplassen, og vi dro hjem. De var selvfølgelig kjempe spente akkurat som meg, og veldig hyggelige. Etter et par dager kjørte datteren i huset meg litt rundt så jeg kunne få se kjøpesentre osv. Jeg husker vi skulle fylle bensin, og kom inn på temaet om narkotika og hasj. Personlig har jeg alltid vært imot hasj, og jeg har ikke vært med noen som har røyka det før. Hun fortalte meg at kjæresten gjorde det. Jeg tenkte egentlig ikke så mye over akkurat det, før hun nevnte at moren i huset også drev på med det. Det hadde kun gått et par dager, og jeg regnet ikke med at det var noe som skjedde ofte. Så jeg sa ingenting til koordinatoren min om det eller hjemme. Heller ikke til mamma eller pappa. 

Senere samme uke hadde vi besøk av kjæresten til datteren og en kompis, og da snakket de om hvor vanlig det var å røyke hasj osv. Jeg fikk høre om mange på den skolen jeg skulle begynne på, og de fortalte at nesten alle der hadde prøvd ut det som var av dop og hasj. 

Jeg var på den tiden like glad i å ta bilder som jeg er nå, og hadde lovet å ta bilder av datteren og kjæresten hennes ved en elv. På vei dit sovnet jeg, og ble vekket av at datteren og de andre i bilen tilbød meg noen piller som skulle få meg i "bedre form/mer våken". Jeg takket nei, og spurte hva det var. Da fikk jeg vite at det var ADHD-piller, som gi en motsatt effekt hvis man ikke hadde ADHD. Jeg merket at jeg ble ukonfertabel. Da vi kom frem og hadde tatt bilder, forsvant plutselig de andre som hadde sittet i bilen, datteren og jeg ble sittende igjen på noen steiner. Da de kom tilbake skulle vi dra. Datteren fortalte meg at de hadde vært og røyket hasj borti et skogkratt. Nå skulle de kjøre oss hjem, og det tok ca. 20 minutter. Jeg husker vi kjørte inn i et lyskryss, og at han kjørte på rødt. Jeg ble redd, og sa ifra til moren da jeg kom hjem om hva som hadde hendt. Hun tok en prat med datteren, og så hørte jeg ikke noe mer om det. 

Det hadde gått en stund, alt var vel egentlig helt greit, bortsett fra når kjæresten til moren var på besøk. Datteren hadde fortalt meg at han drakk en del, noe som var litt bekymringsfult. Samme kvelden som han kom på besøk, hadde datteren og jeg en venninne på overnatting. De sov i stuen og jeg sov på rommet mitt. På kvelden hadde vi sett en film og snakket litt om ting og tang, og de hadde drukket et eller annet venninnen hadde tatt med seg. Jeg hadde etterhvert blitt trett og gått og lagt meg. Dagen etter stormet moren inn på rommet mitt og sa vi skulle ha en "familiesamtale". Jeg kom ut i morgenkåpe, og hadde blitt beskyldt for å ta en øl som kjæresten hennes mente hadde stått i kjøleskapet kvelden før. Jeg hadde jo ikke tatt den, og fortalte henne det. Datteren gråt og var sint, fordi moren hadde tatt fra henne pc'en og telefonen hennes. Vi fikk husarrest. Med det samme skrek datteren ut at hun hadde fortalt meg at moren røyket hasj, og da ble det brått stille. Jeg satt bare der og så ansiktet hennes falt sammen, før jeg sa det ikke gjorde noe. Hun unnskyldte seg med at hun ikke hadde gjort det siden jeg kom, og at hun gjorde det før pga. stress. Så ga hun tilbake pcen og telefonen, og dro oss med ut på pannekaker... 

I uke 3 & 4 ble ting vanskelig. Jeg gråt hver kveld, og det eneste jeg ville var å få en annen familie. Etter mange samtaler med en venninne på skolen, ringte jeg koordinatoren min. Jeg forklarte situasjonen for henne, i håp om at hun skulle forstå, og det eneste hun sa tilbake var at det var "normalt". Da hadde jeg ikke fortalt henne noe om hasj eller annet. Jeg ville ikke utsette moren og datteren for noe, og sa derfor at jeg ikke følte meg hjemme der og ønsket en ny familie. Da begynte prossessen og kranglene. Alt jeg fortalte henne gikk til familien, og stemningen i huset ble svært dårlig. Venninnen jeg hadde pratet med, hadde fortalt alt til datteren. Jeg satt meg nemlig ned meg moren alene med tårer i øynene, og forklarte henne situasjonen. Mest pga. hasjen og fordi jeg ikke helt følte meg hjemme og at kommunikasjonen ikke var som den burde. Datteren kom hjem fra jobb, og ble sittende. Jeg forklarte henne det samme. Hun tok med moren inn på kjøkkenet og "sladret" og sa jeg ville flytte til venninnen på skolen. Moren ble selvfølgelig sint. Vi kranglet. 

Jeg gikk ildsint inn på rommet mitt, skrudde på macen og skrev på norsk: "Jeg vil hjem, nå orker jeg ikke mer! Faen i helvete." 
Etter en time slettet jeg statusen, og innså at jeg skrev den i sinnet. Dagen etter skulle moren og jeg dra for å ta bilde av to småjenter vi hadde avtalt med og jeg gledet meg stort. Tingene fra dagene før var glemt, og jeg tenkte ikke mer over det. Da hun hentet meg på skolen var hun sur, og jeg forstod ingenting. Hun kjørte hjem. Jeg spurte henne om hvorfor, men hun svarte ikke. Da jeg kom hjem ble jeg sendt inn på rommet. Macen var borte. Hun skrek til meg og tok telefonen min. Tingene mine forsvant. Deretter fikk jeg kjennepreken, for å ha skrevet at noen skulle komme og ha sex med meg på facebook, og jeg satt der som et jævla spørsmålstegn. Hun hadde brukt et eller annet translate-program på facebook og sett det jeg skrev. Det hadde selvfølgelig oversatt helt feil, og jeg fikk ikke bruke mobil/pc på en uke. Samme dagen fikk datteren i huset iphone. Jeg sendte mamma en mail fra den, med lov fra henne, og ga tilbake telefonen. 
Et par dager senere skulle jeg låne den for å ringe moren, og trykket feil. Jeg trykket på safari. Der var det google-translate, og det var mailene jeg hadde sendt til mamma. Hun hadde oversatt mail etter mail. Privatlivet mitt var herved over. Jeg spurte henne om hvorfor hun hadde lest, og hun sa: "Jeg måtte". 
Jeg hadde fått husarrest, og fikk ikke lov til noe annet enn å gå på skolen. En venninne fra skolen hadde norsk familie på besøk, og jeg ble invitert over. Jeg fikk lov å gå, og jeg fortalte de norske hva jeg hadde skrevet på facebook. Da hun hentet meg forklarte de henne at i Norge er det vanlig å uttrykke følelsene sine på den måten, og at det ikke burde være helt krise i og med at jeg slettet det etterpå. Hun smilte til dem, men med en gang vi var ute av oppkjørselen klikka det. Hun kjørte i hundre og helvete hjem, og kasta meg inn på rommet. Hun skrek til meg utenfra, låste dørene. Jeg satt der alene, vettskremt uten telefon eller mac. Dunka og slo på dørene. Da jeg ble sluppet ut, gud vet hvor lenge etterpå, hadde hun funnet frem søknadspapirene mine. Hun leste dem, og skrek opp i trynet mitt at jeg var et null og ikke kom til å bli noe. Aldri. Jeg hadde løyet på søknaden, mente hun. Jeg ble lei meg, og gikk inn på rommet mitt der jeg knakk sammen totalt. Datteren kom hjem, og jeg snakket med henne om det og hun fortalte meg at moren ofte ble dritsur når hun først ble sint og sa mye hun ikke mente. Det hjalp litt..  Etter denne hendelsen fikk jeg advarsel. 

Nå kommer den rareste delen av mitt opphold. På homecoming danset vi og hadde det gøy. Da jeg skulle gå, var det en gutt som spurte om jeg ville kysse han, jeg gjorde det i ren latter og dro hjem. Tenkte ikke mer over det. På skolen spurte han om nr. mitt, og jeg ga det til han. Samme dag begynte vi å sende litt meldinger, bare vennskapelig, og møttes et par dager senere. Vi hang litt sammen og han hjalp meg med å kjøpe gave til morens bursdag. Jeg kjøpte en stor bilderamme, en stooor kaffekopp og fremkalte bilder jeg selv hadde tatt. Guttens mor hentet oss, og jeg fikk hilse på hjemme hos dem. Hun hjalp meg med å pakke inn gavene, og var kjempe herlig. Da hun hadde forlatt rommet, åpnet jeg meg for første gang. Jeg snakket med han gutten om alt som hadde skjedd hjemme, og hvor ille jeg følte det var. Han ville ha meg ut derfra, og foreslo jeg kunne flytte inn til dem. Jeg kunne ikke akkurat si: "Yepp, let's go!" - for så enkelt var det ikke. Jeg takket heller for tilbudet, men sa nei. 
Dagen etter ringte moren hans meg, og ba meg komme over på en kopp kaffe for å prate litt. Det var OK for moren i huset jeg bodde i. Han hadde fortalt henne alt, og hun tilbød meg å bo hos dem. Hun ringte koordinatoren min, og fortalte henne alt. Deretter fikk jeg en telefon fra moren, hun var ildsint. Hun hentet meg, og kjeftet på meg hele veien hjem. Mente at jeg var bortskjemt og jævlig. "Jeg som har åpnet et hjem for deg, og du vil ikke bo der en gang!" Alt var totalt kaos. 

Her er det vanskelig for meg å skrive, fordi jeg er døgnvill akkurat nå. Dagene gikk forbi, og livet var jævlig. Noen dager senere kom det frem at moren til gutten hadde fått til at jeg kunne flytte inn hos dem. Det eneste var at de måtte bli godkjent først. Jeg tilbragte mye tid der, før moren(der jeg bodde) etterhvert fikk nok. Jeg fikk ikke lov til å være der mer. En dag ble jeg spurt om å være med gutten på trening, men fikk ikke lov. Jeg satt på skype på rommet mitt, og gikk etterhvert ut til hun moren. Jeg sa jeg skulle møte gutten og moren, men fikk ikke lov. Jeg ble sur, og gikk inn på rommet mitt igjen der skype var på. Hun klikka i vinkel, og tok macen igjen. Da ringte jeg guttens mor, og hun stod utenfor huset få minutter senere. Moren smalt døra i trynet på henne. Hun fortalte meg i ettertid at hun hørte skriking og krangling innenfra, og var i ferd med å ringe politiet. Men ringte kordinatoren, og sa at hvis hun ikke gjorde noe snart kom hun til å ringe politiet. Kordinatoren ringte moren(der jeg bodde), og sa at hun skulle la meg gå. Moren slang alle tingene mine i poser, og kasta de ut i gangen. Jeg fikk ikke macen min. Den skulle kordinatoren hente senere den dagen. Jeg fikk kjeft, og den fulle kjæresten var også på besøk. Han kom inn på rommet mitt, full, og sa at jeg var en drittunge. At jeg var slem. At jeg ikke var bra nok. Jeg fikk gå. Jeg gikk ut derfra skjelvende, og snudde meg aldri tilbake. 

Samme kveld måtte jeg bli med kordinatoren min ut der hun bodde, et sted langt ute på landet. En time unna byen. Jeg sov der i en natt, og fikk reise tilbake dagen etter. Jeg var helt ødelagt, og kom ikke over det som skjedde. Jeg gikk på skolen dagen etter, og fikk alle mulige former for stygge blikk. Ryktene gikk om meg og gutten, at vi sov i samme seng og at vi hadde gjort ditt og datt. Det var det siste året hans, og etter et par uker fikk han også nok. Lærerene hans hadde ringt hjem, og fortalt hvordan han oppførte seg. Hvis han fortsatte å oppføre seg slik, ville han ikke greid å fullføre. Så jeg fikk beskjed om at jeg måtte bytte familie enda en gang. Kordinatoren min var syk, så jeg fikk en annen. Hun fant en familie, men jeg orket ikke mer. Jeg dro hjem. Det var poengløst, jeg hadde ikke greid å fullføre det året slik situasjonen var uansett. Det var FOR mye som hadde skjedd. 

Takk for at du leste. Del gjerne videre. 
Hvis du vil vite hvilken organsasjon jeg reiste med, ta kontakt på fb/mail. 
 




Noe som skal si noe om deg selv. Vise hvem du er, ditt sanne, ordentlige jeg. Hva er det jeg kommer opp med? Dette. Et vettskremt tryne i et speil, som ikke forstår noen ting. Er det noen der ute som forstår? Ser at blikket er tomt, men samtidig fullt. Av sorg, smerte og redsel. Eller ser du noe annet? Kanskje en streber? En som prøver, men ikke får til? En som ser seg i speilet hver dag og alltid finner en ting hun ønsker å forandre på? Enten det er nesen de sier ligner på Holmenkollen, eller øynene de sier det ser ut at noen har tisset i? Kanskje var det leppene, eller tennene, de som var skjeve og stygge. Sminke er noe jenter ofte bruker for å skjule kviser eller andre ting de ikke er fornøyde med. Går det an å fjerne alt? Sminke bort den personen man er, og late som man er en annen? Late som at livet er en dans på roser, og late som man er positiv hver dag og hvert minutt? 
 

Her sitter jeg midt i en verden med idioter rundt meg som rakker ned på den personen jeg er. De som rakker ned på måten jeg skriver på, tar bilder på, er på, kler meg på, sminker meg på og selvfølgelig på hvordan kroppen min ser ut. De fleste kjenner meg ikke, men likevel sitter de hver for seg og slenger dritt. Gir meg stygge blikk. Hva faen er det som er bra nok for dette samfunnet egentlig? Det går ikke an! Jeg blir så provosert av hvordan mennesker oppfører seg. Inkludert meg selv. Alle dømmer. Alle slenger dritt om hverandre i hytt og gevær. Når skal dette ta slutt? Når skal det evige kroppspresset om å være tynn, ha stor rumpe OG store pupper ta slutt? Når skal det bli slutt på klespress? Når skal det bli en slutt på at folk er venner i et øyeblikk, og slenger med leppa i det andre? Kan noen svare meg på det? 
Vi knuser hverandres drømmer og selvtillit. Får hverandre til å tro at alt ved enselv bare er drit, og at det ikke er noen mulighet for den personen å bli "bra nok". For det er det de fleste drømmer etter, å bli bra nok. Men for hvem? For den "kule" gjengen på skolen som er slemme mot deg? For bestevenninnen din? For læreren din? Eller for deg selv? Sånn at du kan akseptere deg selv for den du er, du må bare bli en annen først? 

Er det rart folk ikke orker mer? Nei, det er det faen ikke.   






Det er så mye som er innestengt, som verken du eller andre vet om. De innerste følelser og tanker, de som kanskje gjør vondt. De som enten handler om hvordan du er, hvordan jeg er eller om noe helt annet. Spørsmål som aldri blir stilt, og en ventende sjel på svar som ikke kommer. "Welcome to my life"... De periodene som er verst er mellom kl. 17:00 og kl. 00:00, for det er da jeg tenker mest. Når skolen er lagt bak meg, og jeg sitter på bussen hjem med hvite iphonepropper i ørene og lytter til sanger folk har skrevet for å få ut disse følelsene jeg driver og stenger inne. 

Til andre: Hver gang jeg skriver noe til deg, får jeg korte svar tilbake. Hver gang jeg prøver å forklare noe, blir jeg stoppet underveis fordi du mener jeg overdriver. Hvis jeg forteller deg at jeg ikke har det bra, blir du sint og sier jeg "aldri" har det noe bra. Men hvorfor skal det være slik? Hvorfor skal det være slik at jeg skal sitte alene på soverommet mitt med klump i halsen og tårer i øynene fordi jeg er trist - fordi du ikke hører. Eller leser.  

For noen år siden skjedde det ubegripelige. Den dagen jeg tror har ødelagt mest for meg, men som jeg ikke klarer å snakke om. Den dagen det brått ble bestemt at jeg skulle bli voksen. Fingrene mine stopper på tastaturet, men fortsetter likevel. Kanskje er det fordi jeg innerst inne føler at dette er noe jeg ikke har fått snakket ut om nok? Eller er det fordi jeg føler at jeg går der som et eller annet vrak som ikke klarer å stå opp for seg selv? Fordi jeg ikke anmeldte? Fordi jeg ikke sa det til noen? Jeg sitter igjen og føler jeg ikke blir trodd. Leser artikler om jenter som sa ifra samme dag, som får hjelp og som får støtte. De som ikke virker redde for noen ting, de jeg ser på som sterke. De som deler sin historie i detalj, og blir sett på som helter. 

Kanskje jeg på en side håper at du en dag skal innse hva slags feil du gjorde? Forstå at det du gjorde var feil, og aldri gjøre det igjen? I hvert fall ikke mot meg, og ikke andre heller. Du må forstå at det ikke er riktig at jenter skal ligge i sengen sin hver kveld i redsel om at du plutselig skal komme tilbake. Uansett hvor de befinner seg, er redselen der. Tårene gjemmer seg, og kommer ikke frem før jeg er alene. Det virker som at det året det skjedde forsvant, og at det eneste minnet jeg har er det stygge minnet du ga meg. 




Fra ferie til kamera, tror jeg har blitt en shoppaholic, men dessverre for meg - en blakk en. Jeg har sittet time etter time og undersøkt kameraer, sett på bilder, youtubefilmer der mark ii og mark iii blir sammenlignet. Prisforskjellen er 6-7 tusen kroner, og det er fremdeles dyrt. Når man er 18 år kan man ikke lenger forvente å få det største man ønsker seg til jul, og man må begynne å spare opp til ting selv. Jeg er kanskje verdens verste til å spare, noe jeg syns er skikkelig trist. Heldigvis er jeg en av få heldige på min alder som har en jobb der jeg trives, og faktisk ikke har et problem med å jobbe ekstra. Der jeg jobbet før var det helt uaktuelt å jobbe ekstra eller ta vakter for andre, det var virkelig en dritt jobb. Arbeidsmiljøet strakk ikke til, og kundene var ikke fornøyde. Nå derimot jobber jeg på en jobb der alle er gode venner og har det hyggelig sammen på jobb, merker så sykt mye forskjell! 

Hvilket kamera har du? Eller, hvilket er det du ønsker deg? 






Jeg trenger en ferie. Jeg trenger å reise til et sted der jeg kan slappe av, ikke som hjemme - men som på ordentlig. Legge meg ute i solen helt alene med en bok og kun lytte til stillheten eller suset fra havet. Den fantastiske lyden som får meg til å slappe av enda mer enn jeg gjør fra før av. Jeg trenger en ferie som gir meg inspirasjon. Der jeg kan gå rundt i gatene med en stor solhatt, og slippe å tenke på alle bekymringer jeg har. Jeg trenger å sette meg på et fly og vite at jeg ikke skal lande før om nærmere 12 timer, og når jeg da går ut av flyet er det så varmt at jeg kan ta av den tykke genseren. Jeg merker så sykt at jeg trenger å komme meg vekk fra sivilisasjonen, fra familie og fra skole. Jeg vil bare kunne være for meg selv, uten at telefonen skal ringe eller at noen skal kunne ta kontakt. Søsteren min har nylig flyttet til Dubai, og jeg tror jeg kunne gjort hva som helst for å reise dit. Jeg sikler etter bilder, ser på flybilletter og drømmer meg helt bort. Men når jeg våkner opp fra dagdrømmen og finner ut hvor jeg egentlig er, merker jeg at energien siler ut og at jeg blir slapp og lei. Så vær så snill kjære gud eller hvem du nå er, gi meg en ferie. Som bare er min. 

 




Usikre ord, som jeg av og til er i tvil om hva betyr. Jeg har ofte hatt problemer med å skille forelskelse og kjærlighet. For hvilken av delene er det som inneholder sjalusi, kranglingen og misforståelser? Er det begge deler, eller er det kun en av delene? Sjalusi er kanskje det vanskeligste å fordøye, komme seg forbi eller vokse fra. Jeg har så mange vonde og stygge minner med sjalusi at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal begynne. Den vonde klumpen man kjenner igjen som stadig vokser seg større jo mer sjalu en blir. Noen sier det er smittsomt, men det tror jeg egentlig ikke på. Sjalu er ikke smittsomt. Sjalu er bare en unødvendig følelse som kommer hvis noen gjør noe man misliker, har noe man selv vil ha eller noe annet i den duren. Men det er mitt syn på det. 

Når det er kjærlighet, er alt perfekt? Er forelskelse bare det man har i starten, eller kan man på den klisjee måten si: at man blir mer og mer forelsket i personen man er sammen med for hver dag som går? Du sitter kanskje der og tenker at jeg enten er totalt tilbakestående eller dum - men jeg bare lurer. Hva er forskjellen? Det virker jo som at forelskelsen er den beste delen av et forhold, uansett hvem det er man er sammen med. De dagene man virkelig kjenner sommerfuglene fly inni magen, når man bruker lengre tid på badet enn vanlig fordi man er så forelsket at man kun vil h*n til å se seg selv. De første turene man går sammen, de første setningene man deler - og så det neste som gjør at man virkelig faller for hverandre. Så kommer kjærligheten, det mer seriøse. Det ordet som jeg ikke aner hva betyr, men som jeg trodde skulle gjøre alt perfekt. Men vet du, det blir ikke perfekt. Jeg kan ikke tro at et forhold er perfekt, aldri. Et forhold består jo av latter, tårer, glede, krangler og mye mer. Men viktigst av alt består et forhold av 2 personer, deg og den du elsker. 

// Jeg skjønner ingenting, men måtte få ut noen tanker. 






Du kjenner deg kanskje igjen i teksten? Det gjør i hvert fall jeg. Selv om det kanskje ikke føles sånn i dag, har jeg følt det mange ganger. Enten det er fordi gutten jeg liker ikke har vært oppriktig mot meg, eller venninner som viste seg til ikke å være så gode venninner likevel. De gangene jeg slet mest med dette var nok igjennom ungdomsskolen. Jeg tror jeg alltid har blitt sett på som 'den svake jenta' som alltid begynner å grine. Spesielt av enkelte gutter. De guttene som skal være slemme og slenge med leppa, kalle meg en 'oppbrukt hore' eller rett og slett bare kalle meg stygg og feit. Jeg har flere ubesvarte meldinger på facebook fra folk som kaller meg stygg, som kaller meg hore, som kaller meg oppmerksomhetssyk pga innlegget jeg delte for en tid tilbake. Enkelte mennesker har virkelig klart å dytte meg ned, og det er flere ganger jeg ikke helt har forstått hvordan jeg skal klare å komme meg opp igjen. Så skjer det én ting som plutselig får ting til å se så utrolig lyst ut, men det kommer også kun én ting som får meg til å knekke. Gang på gang. 

Det føles ut som at alt blir så problematisk hvis jeg først begynner å gråte. Det føles ut som at hele verden raser sammen. Det verste er at det var sånn da jeg var 13-14 år også. Da jeg etterhvert begynte å lese på nettet at dette var normalt når man var tenåring, tenkte jeg ikke mer over det. Men allikevel etterhvert som jeg ble eldre, satt jeg fremdeles i den samme situasjonen. Bare midt på natten. Jeg gråt i flere timer, kun fordi alt alle hadde sagt både da og flere år tidligere ble gravd frem igjen. En periode begynte jeg å tenke at jeg kanskje fremdeles var tenåring, og ikke hadde blitt noe eldre på disse årene. 

Jeg tror ikke jeg har telling på hvor ofte jeg lå i sengen om morgenen før skolen og fulgte med på når mamma gikk på jobb, for så å sende henne melding og si at 'jeg var syk'. Bare fordi jeg ikke orket å se fjesene som jeg visste slang dritt bak ryggen min, som slang dritt på diverse sosiale medier og som fikk mennesker jeg ikke kjente andre steder til å få et annet syn på meg. Jeg har heller ikke telling på hvor mange netter som har gått til å holde rundt knærne mine i gråt fordi jeg er redd og ikke aner hvem det er jeg skal ringe. Det er nesten umulig å vite hvem som er de ekte vennene dine, og hvem som er der for deg til hver tid og hver dato. Det virker som enkelte personer har en viss stengetid, og etter stengetiden er de ikke der for deg mer... 

Det er så mange av dere som spør angående "jeg hadde akkurat fylt 13", om jeg kan detaljere hva som skjedde - om jeg kan fortelle hvem det var - og noen av dere påstår at jeg lyver 'fordi eksen min ikke visste om det'. Jeg lurer på hvem denne eksen er, for de som jeg har vært sammen med vet dette. Nå drar jeg selvfølgelig ikke frem alle de gode menneskene der ute som faktisk bare sier gode ting og at de er glade for at jeg delte det. Men til dere som spør meg om jeg kan detaljere 'mer', må jeg dessverre skuffe dere. Tror dere ikke jeg har nok problemer med dette fra før av? Tror dere ikke det var vanskelig nok som det var å fremstå med det? Føle at alle ser på meg som noen andre nå? Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor folk ønsker å vite hva som skjedde i detalj? Er dere virkelig så groteske oppi hodene deres? Eller vil dere bare VIRKELIG få inn at jeg ikke lyver, og at jeg faktisk snakker sant? Nei, dette er ikke spørsmål jeg stiller for at dere skal svare. Det er mer for at dere skal forstå at det er utrolig vanskelig for meg å skrive om det og tenke over det mer enn jeg gjør fra før av. 






Når man poster et slikt innlegg som jeg postet blir på en måte mye forandret. Etter at du har mottat flere mail, kommentarer og meldinger blir situasjonen helt uvirkelig. Plutselig ligger jeg på 2. eller 3. plass på topplisten over hele Norge, bare fordi jeg skrev et innlegg som rørte andre, skremte andre og fikk andre til å få et annet syn på den personen jeg er. Jeg ønsker ikke at folk der ute skal se på meg som et offer. Jeg ønsker ikke at folk skal høre navnet mitt og si: "Åja, det er hun jenta det. Hun som ble voldtatt da hun akkurat hadde fylt 13..." 

Jeg har forstått hva stress virkelig er, for det er noe jeg føler nå. Burde jeg ikke egentlig ha følt ro i kroppen nå? Nå som jeg har brettet ut om hva som faktisk har skjedd, uten å gå i detalj? Er det ikke nå jeg burde begynne å leve igjen og kjenne på den gleden. Hvorfor kjenner jeg ingen glede, hvorfor kjenner jeg kun sorg? Er det fordi det jeg gjorde var feil? Men det er jo hundrevis av andre som sier at jeg gjorde det riktige. Den første kommentaren jeg fikk på blogginnlegget var "Attentionwhore". Attentionwhore. Det endte opp med at jeg slettet den for at jeg kunne slutte å tenke på at folk fremdeles kaller meg en hore. Det har vært så mye motgang igjennom tiden som har gått i ettertid, og jeg har knukket så enkelt sammen. Blitt kalt svak. Jeg har lenge ønsket å fortelle noen det som skjedde, men jeg har ikke greid det. Jeg har ikke fått til å faktisk stå for hendelsen. Istedenfor fortrengte jeg det, lot som det ikke skjedde. Det slo tilbake på meg et par år senere, og jeg skal være ærlig: jeg har slitt med å godta det. 

Folk kommer bort til meg å klemmer meg, jeg kjenner at ansiktet mitt på mange måter smuldrer opp og at jeg ser rommet i ti forskjellige bilder. Jeg holder vedkommende hardt mot meg, så de skal slippe å se at jeg gråter. Jeg tar meg sammen, og trekker meg unna og smiler til dem før de går videre. Istedenfor å være med folk som er glade i meg, vil jeg heller sitte alene for meg selv. Forsøke å få ut alt stresset, det har kommet så mye på en gang de siste dagene. Jeg trodde jeg taklet stress, men dette har blitt mye mer enn jeg trodde det kom til å bli noen gang. 

Jeg er ikke utakknemlig. Jeg er takknemlig for alle tilbakemeldinger jeg har fått, alle de gode ordene folk har gitt meg. Jeg føler meg bra, for jeg har fått ut mine innerste følelser. Men samtidig så føler jeg mye sorg som er innesperret. Er vanskelig å vite at jeg har gått og holdt på dette så lenge, og nå vet jo alle det. Absolutt alle. Det er skummelt, fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Skal jeg bare snakke ut om det om og om igjen, eller er det på tide å komme seg videre? Blir ferdig med det? 




Skal du komme etter meg enda en gang? Du som får meg til å våkne av mareritt natt etter natt. Du som har fått meg til å ta en dag av gangen, drevet meg i selvmordstanker og inn i tanker som skriker at jeg ikke er bra nok. Hver gang jeg møter et nytt menneske tenker jeg på deg, men det var vel det du ville? At jeg skulle dømme dem, være redd for dem? Jeg tenker at de er som deg. At de vil rive livet mitt i fillebiter, knuse hjertet mitt og den lille selvtilliten jeg har igjen. Kalle meg stygg, feit og ikke minst ekkel. Men hvorfor gjorde du det da? Var det bare fordi "stygge, feite og ekle" mennesker ikke skal få leve det livet de har fortjent? Du satte dype fotspor, så dypt at det gjør vondt for meg å kjenne noe som helst. 



De ser bare ryggen min. De tenker som så at jeg er normal, at jeg har normale og rare tanker - for det har vel alle? Det de ikke vet er at hodet mitt er fullt av stygge tanker om en drittsekk som ødela livet mitt rett etter jeg fylte 13 år. En drittsekk som plutselig tar kontakt på facebook et par år senere og spør om jeg husker han. Hver dag er et mareritt, er ikke det godt nok for deg? At jeg sliter på skolen, sliter med å finne en jeg liker fordi jeg er redd for at det skal skje igjen? 

Jeg skjemmes. Var det målet ditt med det du gjorde? Få meg til å skjemmes. Gråte meg i søvn og sulte meg for å bli bra nok. Tror du ikke jeg blir kvalm av å tenke tilbake på det? "Den første gangen er alltid den beste", har jeg hørt. For meg var det et rent helvete. Et helvete som har satt dype spor i hjertet og i kroppen. Et helvete som kommer tilbake hver gang jeg prøver å ligge i sengen med noen andre. Ikke en gang alene klarer jeg å være i den. Så fort jeg sovner, vekkes jeg igjen av vonde drømmer som får meg til å riste. Skjelve. Til å gråte. Til å kaste opp. Jeg får vondt. Jeg prøver å gi meg selv skylden for alt for at jeg ikke skal tenke på det mer, men ingenting hjelper. Det gjør fremdeles vondt. 



 Jeg har ikke klart å holde det hemmelig, i hvert fall ikke nå lengre. Den lille hemmeligheten du kalte "vår", da du ba på knærne dine for at jeg ikke skulle si ifra til politiet, foreldre eller noen andre? Jeg klarer ikke mer. Jeg har holdt igjen under flere psykolog-timer, jeg har ikke fortalt foreldrene mine det. Ikke venner. Omtrent ingen vet om dette. "voldtekt" er tydeligvis kult for noen, akkurat som det er for deg. Så.. Her er "hemmeligheten" din. 





Du vet det er ekte kjærlighet når han holder rundt deg, og du kjenner deg trygg i armene hans. Selv om tårene triller nedover kinnene dine for noe som skjedde for lenge siden, men som fremdeles plager deg. De tingene han vet gnager og lager store sår. Du kjenner den varme hånden hans stryke over pannen din, og videre nedover mot kinnet ditt før han tørker vekk de små tårene. For et lite øyeblikk gir du deg selv tillatelse til å gråte i et annet selskap, slippe ut all jævligheten du har stengt inni deg. Den jævligheten som aldri har kommet frem tidligere. Det var på tide å la det gå. Det er på tide. Han kjenner deg så godt, nesten for godt til at det kan være sant. Istedenfor å si noe bare vugger han deg sakte frem og tilbake i armene sine, før han setter på den fineste sangen du vet om. Bare fordi han vet at du elsker den. Han holder rundt deg og hvisker inn i øret ditt at det er deg han vil ha. Kjærligheten trenger ikke røde roser, kakao og smykker - den trenger 2 mennesker. Deg & Meg. 






Ditt navn her




Her kan du skrive om deg selv eller hva du vil.


Legg meg til som venn




Arkiv


· September 2014 · August 2014 · Juli 2014 · Juni 2014 · Mai 2014 · April 2014 · Mars 2014 · Februar 2014 · Januar 2014 · Desember 2013 · November 2013 · Oktober 2013 · September 2013 · August 2013 · Juli 2013 · Juni 2013 · Mai 2013 · Desember 2011 · November 2011 · Oktober 2011



Kategorier


· 100 bilder · Disney World · Dyr · Heidi Nathalie · Home · Hverdag · Konkurranse · Love · Mat · Musikk · Naturbilder · Outfits & Innkjøp · Portrett · Skjønnhet · Spons/reklame · Spørsmål · Svarthvitt · Tanker · Trening · Video



Søk i bloggen




Linker






Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits