ret som nylig har passert har ikke vrt enkelt. I fjor sommer satt jeg i Tyrkia uten en eneste bekymring sammen med min davrende kjreste. Jeg var helt uviten om hva som ventet p meg til hsten. Ikke visste jeg at jeg omtrent kom til droppe ut av vgs, om alle gangene jeg satt innelst p badet druknet i trer og de mange gangene jeg skulle g p en smell. Jeg visste ikke at det skulle bli en utfordring g ut av dra, bare fordi jeg var redd for at noe vondt skulle skje med meg. Jeg visste ikke at jeg skulle vre s slem mot meg selv og kroppen min. delegge den. Ikke visste jeg at tiden jeg gikk i mte skulle gjre meg usosial. De jeg kalte mine venner mtte jeg aldri lengre, jeg ble bare sittende inne. Jeg skyldte p dem: "De skyver meg unna!" sa jeg. Men sannheten er at jeg skjv dem bort. Jeg ble til en person som svidt fikk se dagslys. Jeg gikk fra vre bekymringsls til bli full av bekymringer. Gamle minner og skuffelser hersket over flelsene mine, og jeg kom meg ikke fra det.



Nrmere jul begynte krigen. Det var p tide legge fra seg lommetrkler, pne gardinene og komme seg p trening. I hvert fall gi det et forsk. Litt etter litt begynte ting bli bedre. Jeg ville bare vre fornyd med den personen jeg var, men det nyttet ikke.
Jeg ble aldri bra nok. Jeg fikk stadige kommentarer p hvordan jeg s ut. Enten var det "Heidi, er du syk?" eller s var det kommentarer p at jeg s sliten ut. I revytiden raste jeg ned i kjelleren atter en gang. Denne gangen sa venninnene mine ifra til lrere om hvordan situasjonen min var, og jeg ble fulgt til psykolog. Der satt jeg. Det var vel dette jeg hadde fryktet hele tiden. Det sitte der med en fremmed snakke om livet mitt. Snakke om mine problemer. Skyldflelsen jeg hadde fra da jeg var 13 r gammel, de bildene som hadde brent seg i minnet mitt og den angsten jeg flte.

Prosessen begynte p nytt. Denne gangen startet jeg opp igjen alene. Slo opp med kjresten, sa at jeg trengte tid for meg selv og at jeg mtte komme meg p beina igjen. Jeg la et r fylt med trer, angst og redsel bak meg. Jeg pnet gardinene og kom meg ut av sengen. Kom meg p trening atter en gang. Denne gangen klarte jeg det. Jeg gikk ut av dra til psykologen for siste gang like etter russetiden og har ikke sett meg tilbake. Jeg kom meg ut av helvete. Ut av badet og trket vekk trene jeg tidligere druknet i. Gardinene er pne og jeg kan endelig kalle meg selv meg igjen. P 1 r har jeg lrt utrolig mye om meg selv. Jeg har gtt p en smell, rast ned i kjelleren og vrt det man kan kalle deprimert. N sitter jeg her. Uten bekymringer. Den eneste forskjellen fra ifjor er at jeg VET at hsten byr p noe godt. For jeg er sterkere, og jeg skal aldri la noe eller noen delegge meg igjen.




// Canon eos 5D MARK III

Hva syns dere?




Det er s mye jeg ikke fr sagt ordentlig. Ting blir bare stengt inne, og jeg aner ikke hvorfor. Av og til blir det for mye, men det gjr det kanskje for alle en gang i blant? For mange tanker som samler seg opp og blir der. Tanker om hvorfor du fremdeles lever, eller hvorfor du fortsatt ser ut som du gjr. Du som skulle gjre noe med "det". Vre flink? Man gir opp noen ganger, men hvorfor sluttet du? Ble presset s stort at du flte at du ikke kom til klare det. Er det derfor? Eller er det fordi du bare er snn? Du bor i et land med s uendelig mange muligheter, men allikevel s gir du opp. Tenk om du hadde bodd i et land der du ikke kunne drukket vann fra springen? Der du ikke fikk mat mer enn en gang i uka? Hadde det da hatt noe si hvordan du s ut? Eller hadde det vrt viktigere finne maten som du skulle spise den uka? Vi er for egoistiske. Vi bruker mer av tiden vr p tenke over hva alle andre har, og tro at vi har det forferdelig fordi vi ikke har det samme. Eller verre; vi bruker flere timer av dagen vr p se p andre mennesker som har lyktes.


// Bilde tatt i 2012 - frivilligarbeid i Ghana

Vi klager. Vi klager p at vi ikke fr tid til lage matpakke om morgenen, og kanskje ikke har nok penger til det dyreste i kantina. Vi klager fordi vi ikke har en Michael Kors veske, Canada Goose eller reiser utenlands en gang i mneden. Har det noensinne sltt deg at det finnes mennesker her i verden som flakser rundt i de samme klrne de har hatt siden de var 4 r gamle? Eller at det finnes mennesker i verden som m g med munnbind hver dag fordi vi i dette rike landet kjrer bil og flyr utenlands hver mned? Nei, jeg sier ikke at du skal slutte med det - jeg bare forteller deg litt om hvordan verden faktisk er utenom dette landet. Men det vet vel du som reiser p fem forskjellige ferier hver 2. mned?

Et sted i verden sitter det barn i alle aldere syr de klrne du sikler etter i butikken til mange tusen kroner. Vet du hva de fikk for lage de klrne? Hva med alle som kjemper i krig? Tror du de sitter og tenker over hvordan de ser ut med alle srene deres? Eller unge jenter som selger seg selv for at familien skal f rd til overleve? Har du det virkelig s drlig som du skal ha det til?
Ett av FN's tusenrsml er utrydde fattigdom. Mente du virkelig at du var fattig etter ha brukt opp de 1000 kronene du fikk i ukepenger av pappa? Jeg mener, du fr jo igjen de pengene neste mandag uansett. Hva med helsen din? Hoster du litt eller har litt vondt i armen? Dakar deg. Deg er det jo fryktelig synd p. Har du noensinne tenkt p de 75 millioner menneskene som har blitt smittet med HIV? Tenkte meg det. Det var 75 millioner mennesker som gikk i glemmeboka di, ja. P grunn av at du er litt forkjlet? Eller gr p antibotika? For du har jo tilgang til lege. Du fr jo til og med gratis hjelp!

Vi er latterlige. Vi er s latterlige at jeg blir kvalm. Merk: VI. Jeg syns det er helt utrolig at vi ikke ser det. Vi glemmer helt se rundt oss, vi bryr oss bare om oss selv. Om hvordan sminken ligger, om hvordan klrne ser ut p kroppen vr, om hva slags mat vi skal spise til middag hver dag, om hvilken farge vi skal ha p hret og hvis vi blir syke skal vi selvflgelig poste om det p bde twitter, facebook og blogg. Vi klarer oss ikke n dag uten mobilen, for da dr vi. Vi klarer ikke g en dag uten sjekke hvor mange likes vi har ftt p profilbildet eller lytte til musikk fra mobilen.


// Bilde tatt i 2012 - frivilligarbeid i Ghana

Du skulle likt se fattigdom, du. Tenk deg at det finnes barnehjem der ute med nedtissede senger fordi barna er s redde om kvelden fordi de ikke har elektrisitet. De tr ikke g p do. Mens du kan sl p lyset nr du vil og tisse p et rent og fint toalett som noen har vasket for deg. Tenk at de barna knytter seg til deg etter noen f timer, fordi du gir dem omsorg. Noe foreldrene ikke klarte. De vil bli med deg til Norge. De grter. De har ingen leker, for de blir tatt fra dem og solgt p markeder slik at de rike kan kjpe fine klr til seg selv. Maten de spiser er den samme hver dag. De samme rutinene. De samme kjedelige lekene som alle er lei av. De gr ikke p skole og lrer ingenting. En dag nr de blir eldre m de forlate barnehjemmet og vre p egenhnd. Uten penger og uten en familie. Hadde du klart det egentlig? Jeg tviler.




// Jeg gir opp.




Det er s mange grunner til at man ikke orker, og man forteller ikke sannheten til noen. Det eneste man har si er at det er "personlige rsaker". Man orker ikke. Kanskje er du s sliten at du bare orker ligge hjemme og grte, fordi du ikke helt vet hvor du skal starte p ting? Eller hvordan? Eller bare "orker du ikke"? Der er jeg om dagen. Jeg orker ingenting. Jeg vil heller ingenting. Hvis noen sier en liten ting imot meg blir jeg lei meg, og kjenner straks at trene renner. Det er vanskelig fle at alt du tenker p er samlet opp i en stor, rotete kladd oppi hodet ditt som er fylt med flelser og tanker. Det som man tror at man fler i hjertet, men som heller er i hodet. Etterhvert blir du sliten, og gir opp. Da kommer de fle tankene.

De tankene som fr deg til tro at du ikke er bra nok, for noe eller for noen. Alt skolearbeid blir lagt til side, for du klarer ikke gjennomfre uansett. Istedenfor bli med venner p cafe, kino eller andre ting drar du hjem og legger deg i sengen istedenfor. Ikke fordi du skal ligge p pcen. Nei, fordi du trenger tid for deg selv og kun deg selv. Hver dag. Hele uka gr i en svart sirkel, der alt du trenger er deg selv og den store kladden med tanker og flelser. Den som hindrer deg til alt. "Er dette en deprisjon?" spr du deg selv. S begynner du kanskje google ting, og finner ut at mye av dette er tegn p depresjoner. Det ligge alene inne istedenfor vre med p ting, det er et symptom p depresjon. Men hva er ikke? Det virker jo som at alt det triste i livet tyder p en depresjon, og alle er vel ikke deprimerte - er de? Er du?

Jeg leste et innlegg tidligere i dag om at folk mener de som er deprimerte er late. Det at ikke de mter opp p skolen hver dag, gjr dem visst late? Javel, s du mener alts at vi som ligger hjemme og bruker all energien vi har p grine ut flere liter vann er late? Virkelig. Tenk deg godt om en gang til! Det er slitsomt! Forstr du ikke? At man hele tiden skal fle at det er noe som hindrer dem, og i mitt tilefelle: at det fra fortiden skal hindre meg i klare g videre. Enten det er et stygt rykte om meg, eller et stygt minne. Vondt gjr det uansett. Vondere blir det nr du hrer folk kalle deg "lat" fordi du ikke kom p skolen. Selvflgelig skal alle mennesker rundt deg spekulere; Hvorfor kom du ikke dit? Hvorfor kom du ikke da? Hvorfor var du hjemme? Spekulere p ting de ikke har noen ting med. Veldig gy at du skal spekulere p hvorfor jeg ikke er der, nr mye av det er din feil.

Jeg forstr hvorfor folk ikke kommer p jobb/skole nr de fler seg snn. Vet du hvor tungt det er? Du kan tenke deg en kjrlighetssorg, bare gang den med 10, der har du hvordan jeg fler det. Og nr dere da attptil skal komme her og kalle meg lat, eller andre ting - nei, da kan dere heller holde kjeft. Jeg gjr s godt jeg kan, hver eneste dag. Det er ingen grunn til le meg opp i ansiktet eller sitte og spekulere p hvorfor jeg er et annet sted til visse tidspunkter. Det er s irriterende at de av dere som ikke fler det samme, skal sitte og gjemme seg imens de skal slenge dritt om personen det gjelder uten vite hva personen er midt oppi. For alt du vet, kan det vre en kjr som har blitt borte? En stor krangel med familie eller kjreste? Redsel? Angst? Uansett grunn, syns jeg ikke det er greit spekulere i hva personen gjr eller hvor personen befinner seg.

For det er ikke bare sykdom som gr rundt om dagen, det er ogs "vinteren". Vr fiende. Den som kommer og skremmer oss, ja nesten tar livet av oss. Den som slr av lyset og sperrer alle drer, for det er mrkt. Hele dagen. Kaldt. Vi orker ikke mer. Ingen av oss. Vi er lei av alle de stakkars trene som skal renne nedover kinnene, av alle de fle ryktene som er ute og gr og hindringene fra fortiden. Vi er lei av at uansett hvor hardt vi prver, s blir vi aldri bra nok for dem. Det er ingenting som er greit. Uansett hva det er som har skjedd med deg tidligere, s er det ikke greit tenke tilbake p det og blir redd / trist. Selv om du vkner av forferdelige mareritt fra noe av det verste som har hendt i livet ditt - s er det ikke greit. Her m man trke av seg trene, kaste flelsene nrmest i sppelkassa og mte opp hver bidige dag uansett hvor ille du har det. S dra p deg et smil, for verden smiler jo til deg om du smiler til den - ikke sant? Men nei. Smiler du til verden, lager verden stygge rykter om deg og spekulerer i hva du driver med til enhver tid. For uansett hva det er du driver med, s er det ikke greit.




Bare noen nevner ordet, freaker jeg ut. Mildt sagt. Enten det er en venninne som forsker prate med meg om hvordan hun har det, eller hvis det gjelder noen andre. Hvis ordet dukker opp p nyhetene eller i aviser, svir det inni meg. Jeg klarer ikke fokusere. I det ene yeblikket skriver jeg filmanalyse, og i det andre et blogginnlegg om noe jeg frykter mer enn noe annet. Noe jeg ikke takler hre p hvis det gjelder andre, eller snakke om selv. Det er ikke det at jeg begynner grte hvis jeg prater om det, eller noen ganger s, det er det at jeg ikke forstr det. De ordene som kommer ut av munnen min bare jeg begynner p den ene steningen som straks skal fre til en annen, jeg forstr ikke hvorfor det er jeg som skal sitte fortelle det. Hvorfor meg? Hvorfor noen i det hele tatt?

Fr sommeren skrev jeg et innlegg der jeg fortalte min egen historie, selvflgelig utdetaljert. Jeg fikk mange mail, kommentarer, var p nettavisens hjemmesider og fikk mye oppmerksomhet rettet mot meg. Jeg sluttet blogge. Jeg freaket ut, klarte ikke fokusere. P samme mte som jeg egentlig gjr n, men siden jeg ikke har noen prate med om det, skriver jeg. Som vanlig. Alle mine private problemer ligger p nett, noe jeg syns er OK, men allikevel burde jeg kanskje snakket med noen om disse problemene. En som forstr og som kan hjelpe. Men nei, det vil jeg ikke.

13 r. 13 jvla r hadde jeg levd da dette skjedde. Jeg var ikke klar for noen ting, ikke visste jeg hva som skulle skje da jeg ble dyttet opp mot den hvite veggen. Da hendende hans strk seg nedover lret utenp buksen min. Nei, jeg hadde ingen anelse. Jeg var i mine egne yne ett barn p den tiden, men det fikk jeg ikke lov til lengre. Jeg skulle straks bli voksen. Jeg husker det som det skulle vrt i gr. Jeg blir kvalm ved tanken, men allikevel stopper ikke hendene mine trykke p tastaturet. Det m ut.

Jeg fortalte det til to personer, min beste venn og min beste venninne. Tror du ikke jeg fikk et rykte p meg som en hore etter f timer? Hun som hadde gjort bde ditt og datt i "bthuset", og som hadde hatt sex med 3 til p den samme uken. Da begynte det for alvor, tenrene. Da jeg plutselig stod der og fikk beskjed om at jeg ikke var "fin nok" for han, han som stod foran meg og var p vei til delegge hele livet mitt. Da den stygge hviskeleken begynte, og jeg ble beskyldt for ligget med bde den ene og den andre i en alder av 13 - 14 r. Selvtilliten forsvant, og jeg flte ikke at jeg hadde noen jeg kunne prate med om det. Det virket ikke som at noen trodde p meg, selv om det bare var jeg som hadde vrt der. Alle snakket med hverandre, men ikke meg. Folk gikk og kastet med leppa, pstod at jeg hadde funnet det opp for f oppmerksomhet. Noe noen fremdeles gjr...

Jeg bare lurer p hvordan ting ville vrt hvis ikke det hadde skjedd. Hadde jeg sluppet grte meg i svn og deretter vknet i full panikk av mareritt? Kunne jeg da sittet og hrt p diskusjonen om hva det egentlig er? Eller bedre; blitt med i diskusjonen. For det kan jeg ikke n. Jeg sitter bare der med tennene sammen og later som ingenting, enda jeg vil si noe. Jeg bare vet ikke hva. Kanskje er jeg redd for at noen skal si noe i mot meg, i og med at det er et sppass srt punkt. Hvem vet? Ikke den ufokuserte hjernen min i hvert fall.




Ett r har snart gtt siden jeg reiste hjem fra det som skulle bli "mitt magiske r" i USA. Jeg har ikke klart skrive om det, og heller ikke gjort det pga. vi gikk i sak mot utveklingsprogrammet jeg reiste med. Som mange av dere, i alle fall de nrmeste, sikkert vet var det mye som skjedde. Mye negativt. Hvis du blar tilbake i arkivet p bloggen str det smlige detaljer, men jeg skrev aldri hva det var som egentlig skjedde. Jeg har fortrengt mye av det, og husker dessverre ikke datoer osv. lengre, men skal prve forklare s godt som mulig.

Rett fr sommerferien i fjor fikk jeg utdelt en familie. Jeg ble selvflgelig overlykkelig, hvem blir vel ikke det etter en evighet med venting? Det var en liten familie, kun en mor og en datter. Moren hadde en kjreste som bodde i sentrum. Vi snakket sammen over facebook, og i august reiste jeg. Da jeg kom frem mtte de meg p flyplassen, og vi dro hjem. De var selvflgelig kjempe spente akkurat som meg, og veldig hyggelige. Etter et par dager kjrte datteren i huset meg litt rundt s jeg kunne f se kjpesentre osv. Jeg husker vi skulle fylle bensin, og kom inn p temaet om narkotika og hasj. Personlig har jeg alltid vrt imot hasj, og jeg har ikke vrt med noen som har ryka det fr. Hun fortalte meg at kjresten gjorde det. Jeg tenkte egentlig ikke s mye over akkurat det, fr hun nevnte at moren i huset ogs drev p med det. Det hadde kun gtt et par dager, og jeg regnet ikke med at det var noe som skjedde ofte. S jeg sa ingenting til koordinatoren min om det eller hjemme. Heller ikke til mamma eller pappa.

Senere samme uke hadde vi besk av kjresten til datteren og en kompis, og da snakket de om hvor vanlig det var ryke hasj osv. Jeg fikk hre om mange p den skolen jeg skulle begynne p, og de fortalte at nesten alle der hadde prvd ut det som var av dop og hasj.

Jeg var p den tiden like glad i ta bilder som jeg er n, og hadde lovet ta bilder av datteren og kjresten hennes ved en elv. P vei dit sovnet jeg, og ble vekket av at datteren og de andre i bilen tilbd meg noen piller som skulle f meg i "bedre form/mer vken". Jeg takket nei, og spurte hva det var. Da fikk jeg vite at det var ADHD-piller, som gi en motsatt effekt hvis man ikke hadde ADHD. Jeg merket at jeg ble ukonfertabel. Da vi kom frem og hadde tatt bilder, forsvant plutselig de andre som hadde sittet i bilen, datteren og jeg ble sittende igjen p noen steiner. Da de kom tilbake skulle vi dra. Datteren fortalte meg at de hadde vrt og ryket hasj borti et skogkratt. N skulle de kjre oss hjem, og det tok ca. 20 minutter. Jeg husker vi kjrte inn i et lyskryss, og at han kjrte p rdt. Jeg ble redd, og sa ifra til moren da jeg kom hjem om hva som hadde hendt. Hun tok en prat med datteren, og s hrte jeg ikke noe mer om det.

Det hadde gtt en stund, alt var vel egentlig helt greit, bortsett fra nr kjresten til moren var p besk. Datteren hadde fortalt meg at han drakk en del, noe som var litt bekymringsfult. Samme kvelden som han kom p besk, hadde datteren og jeg en venninne p overnatting. De sov i stuen og jeg sov p rommet mitt. P kvelden hadde vi sett en film og snakket litt om ting og tang, og de hadde drukket et eller annet venninnen hadde tatt med seg. Jeg hadde etterhvert blitt trett og gtt og lagt meg. Dagen etter stormet moren inn p rommet mitt og sa vi skulle ha en "familiesamtale". Jeg kom ut i morgenkpe, og hadde blitt beskyldt for ta en l som kjresten hennes mente hadde sttt i kjleskapet kvelden fr. Jeg hadde jo ikke tatt den, og fortalte henne det. Datteren grt og var sint, fordi moren hadde tatt fra henne pc'en og telefonen hennes. Vi fikk husarrest. Med det samme skrek datteren ut at hun hadde fortalt meg at moren ryket hasj, og da ble det brtt stille. Jeg satt bare der og s ansiktet hennes falt sammen, fr jeg sa det ikke gjorde noe. Hun unnskyldte seg med at hun ikke hadde gjort det siden jeg kom, og at hun gjorde det fr pga. stress. S ga hun tilbake pcen og telefonen, og dro oss med ut p pannekaker...

I uke 3 & 4 ble ting vanskelig. Jeg grt hver kveld, og det eneste jeg ville var f en annen familie. Etter mange samtaler med en venninne p skolen, ringte jeg koordinatoren min. Jeg forklarte situasjonen for henne, i hp om at hun skulle forst, og det eneste hun sa tilbake var at det var "normalt". Da hadde jeg ikke fortalt henne noe om hasj eller annet. Jeg ville ikke utsette moren og datteren for noe, og sa derfor at jeg ikke flte meg hjemme der og nsket en ny familie. Da begynte prossessen og kranglene. Alt jeg fortalte henne gikk til familien, og stemningen i huset ble svrt drlig. Venninnen jeg hadde pratet med, hadde fortalt alt til datteren. Jeg satt meg nemlig ned meg moren alene med trer i ynene, og forklarte henne situasjonen. Mest pga. hasjen og fordi jeg ikke helt flte meg hjemme og at kommunikasjonen ikke var som den burde. Datteren kom hjem fra jobb, og ble sittende. Jeg forklarte henne det samme. Hun tok med moren inn p kjkkenet og "sladret" og sa jeg ville flytte til venninnen p skolen. Moren ble selvflgelig sint. Vi kranglet.

Jeg gikk ildsint inn p rommet mitt, skrudde p macen og skrev p norsk: "Jeg vil hjem, n orker jeg ikke mer! Faen i helvete."
Etter en time slettet jeg statusen, og inns at jeg skrev den i sinnet. Dagen etter skulle moren og jeg dra for ta bilde av to smjenter vi hadde avtalt med og jeg gledet meg stort. Tingene fra dagene fr var glemt, og jeg tenkte ikke mer over det. Da hun hentet meg p skolen var hun sur, og jeg forstod ingenting. Hun kjrte hjem. Jeg spurte henne om hvorfor, men hun svarte ikke. Da jeg kom hjem ble jeg sendt inn p rommet. Macen var borte. Hun skrek til meg og tok telefonen min. Tingene mine forsvant. Deretter fikk jeg kjennepreken, for ha skrevet at noen skulle komme og ha sex med meg p facebook, og jeg satt der som et jvla sprsmlstegn. Hun hadde brukt et eller annet translate-program p facebook og sett det jeg skrev. Det hadde selvflgelig oversatt helt feil, og jeg fikk ikke bruke mobil/pc p en uke. Samme dagen fikk datteren i huset iphone. Jeg sendte mamma en mail fra den, med lov fra henne, og ga tilbake telefonen.
Et par dager senere skulle jeg lne den for ringe moren, og trykket feil. Jeg trykket p safari. Der var det google-translate, og det var mailene jeg hadde sendt til mamma. Hun hadde oversatt mail etter mail. Privatlivet mitt var herved over. Jeg spurte henne om hvorfor hun hadde lest, og hun sa: "Jeg mtte".
Jeg hadde ftt husarrest, og fikk ikke lov til noe annet enn g p skolen. En venninne fra skolen hadde norsk familie p besk, og jeg ble invitert over. Jeg fikk lov g, og jeg fortalte de norske hva jeg hadde skrevet p facebook. Da hun hentet meg forklarte de henne at i Norge er det vanlig uttrykke flelsene sine p den mten, og at det ikke burde vre helt krise i og med at jeg slettet det etterp. Hun smilte til dem, men med en gang vi var ute av oppkjrselen klikka det. Hun kjrte i hundre og helvete hjem, og kasta meg inn p rommet. Hun skrek til meg utenfra, lste drene. Jeg satt der alene, vettskremt uten telefon eller mac. Dunka og slo p drene. Da jeg ble sluppet ut, gud vet hvor lenge etterp, hadde hun funnet frem sknadspapirene mine. Hun leste dem, og skrek opp i trynet mitt at jeg var et null og ikke kom til bli noe. Aldri. Jeg hadde lyet p sknaden, mente hun. Jeg ble lei meg, og gikk inn p rommet mitt der jeg knakk sammen totalt. Datteren kom hjem, og jeg snakket med henne om det og hun fortalte meg at moren ofte ble dritsur nr hun frst ble sint og sa mye hun ikke mente. Det hjalp litt.. Etter denne hendelsen fikk jeg advarsel.

N kommer den rareste delen av mitt opphold. P homecoming danset vi og hadde det gy. Da jeg skulle g, var det en gutt som spurte om jeg ville kysse han, jeg gjorde det i ren latter og dro hjem. Tenkte ikke mer over det. P skolen spurte han om nr. mitt, og jeg ga det til han. Samme dag begynte vi sende litt meldinger, bare vennskapelig, og mttes et par dager senere. Vi hang litt sammen og han hjalp meg med kjpe gave til morens bursdag. Jeg kjpte en stor bilderamme, en stooor kaffekopp og fremkalte bilder jeg selv hadde tatt. Guttens mor hentet oss, og jeg fikk hilse p hjemme hos dem. Hun hjalp meg med pakke inn gavene, og var kjempe herlig. Da hun hadde forlatt rommet, pnet jeg meg for frste gang. Jeg snakket med han gutten om alt som hadde skjedd hjemme, og hvor ille jeg flte det var. Han ville ha meg ut derfra, og foreslo jeg kunne flytte inn til dem. Jeg kunne ikke akkurat si: "Yepp, let's go!" - for s enkelt var det ikke. Jeg takket heller for tilbudet, men sa nei.
Dagen etter ringte moren hans meg, og ba meg komme over p en kopp kaffe for prate litt. Det var OK for moren i huset jeg bodde i. Han hadde fortalt henne alt, og hun tilbd meg bo hos dem. Hun ringte koordinatoren min, og fortalte henne alt. Deretter fikk jeg en telefon fra moren, hun var ildsint. Hun hentet meg, og kjeftet p meg hele veien hjem. Mente at jeg var bortskjemt og jvlig. "Jeg som har pnet et hjem for deg, og du vil ikke bo der en gang!" Alt var totalt kaos.

Her er det vanskelig for meg skrive, fordi jeg er dgnvill akkurat n. Dagene gikk forbi, og livet var jvlig. Noen dager senere kom det frem at moren til gutten hadde ftt til at jeg kunne flytte inn hos dem. Det eneste var at de mtte bli godkjent frst. Jeg tilbragte mye tid der, fr moren(der jeg bodde) etterhvert fikk nok. Jeg fikk ikke lov til vre der mer. En dag ble jeg spurt om vre med gutten p trening, men fikk ikke lov. Jeg satt p skype p rommet mitt, og gikk etterhvert ut til hun moren. Jeg sa jeg skulle mte gutten og moren, men fikk ikke lov. Jeg ble sur, og gikk inn p rommet mitt igjen der skype var p. Hun klikka i vinkel, og tok macen igjen. Da ringte jeg guttens mor, og hun stod utenfor huset f minutter senere. Moren smalt dra i trynet p henne. Hun fortalte meg i ettertid at hun hrte skriking og krangling innenfra, og var i ferd med ringe politiet. Men ringte kordinatoren, og sa at hvis hun ikke gjorde noe snart kom hun til ringe politiet. Kordinatoren ringte moren(der jeg bodde), og sa at hun skulle la meg g. Moren slang alle tingene mine i poser, og kasta de ut i gangen. Jeg fikk ikke macen min. Den skulle kordinatoren hente senere den dagen. Jeg fikk kjeft, og den fulle kjresten var ogs p besk. Han kom inn p rommet mitt, full, og sa at jeg var en drittunge. At jeg var slem. At jeg ikke var bra nok. Jeg fikk g. Jeg gikk ut derfra skjelvende, og snudde meg aldri tilbake.

Samme kveld mtte jeg bli med kordinatoren min ut der hun bodde, et sted langt ute p landet. En time unna byen. Jeg sov der i en natt, og fikk reise tilbake dagen etter. Jeg var helt delagt, og kom ikke over det som skjedde. Jeg gikk p skolen dagen etter, og fikk alle mulige former for stygge blikk. Ryktene gikk om meg og gutten, at vi sov i samme seng og at vi hadde gjort ditt og datt. Det var det siste ret hans, og etter et par uker fikk han ogs nok. Lrerene hans hadde ringt hjem, og fortalt hvordan han oppfrte seg. Hvis han fortsatte oppfre seg slik, ville han ikke greid fullfre. S jeg fikk beskjed om at jeg mtte bytte familie enda en gang. Kordinatoren min var syk, s jeg fikk en annen. Hun fant en familie, men jeg orket ikke mer. Jeg dro hjem. Det var poenglst, jeg hadde ikke greid fullfre det ret slik situasjonen var uansett. Det var FOR mye som hadde skjedd.

Takk for at du leste. Del gjerne videre.
Hvis du vil vite hvilken organsasjon jeg reiste med, ta kontakt p fb/mail.




Noe som skal si noe om deg selv. Vise hvem du er, ditt sanne, ordentlige jeg. Hva er det jeg kommer opp med? Dette. Et vettskremt tryne i et speil, som ikke forstr noen ting. Er det noen der ute som forstr? Ser at blikket er tomt, men samtidig fullt. Av sorg, smerte og redsel. Eller ser du noe annet? Kanskje en streber? En som prver, men ikke fr til? En som ser seg i speilet hver dag og alltid finner en ting hun nsker forandre p? Enten det er nesen de sier ligner p Holmenkollen, eller ynene de sier det ser ut at noen har tisset i? Kanskje var det leppene, eller tennene, de som var skjeve og stygge. Sminke er noe jenter ofte bruker for skjule kviser eller andre ting de ikke er fornyde med. Gr det an fjerne alt? Sminke bort den personen man er, og late som man er en annen? Late som at livet er en dans p roser, og late som man er positiv hver dag og hvert minutt?

Her sitter jeg midt i en verden med idioter rundt meg som rakker ned p den personen jeg er. De som rakker ned p mten jeg skriver p, tar bilder p, er p, kler meg p, sminker meg p og selvflgelig p hvordan kroppen min ser ut. De fleste kjenner meg ikke, men likevel sitter de hver for seg og slenger dritt. Gir meg stygge blikk. Hva faen er det som er bra nok for dette samfunnet egentlig? Det gr ikke an! Jeg blir s provosert av hvordan mennesker oppfrer seg. Inkludert meg selv. Alle dmmer. Alle slenger dritt om hverandre i hytt og gevr. Nr skal dette ta slutt? Nr skal det evige kroppspresset om vre tynn, ha stor rumpe OG store pupper ta slutt? Nr skal det bli slutt p klespress? Nr skal det bli en slutt p at folk er venner i et yeblikk, og slenger med leppa i det andre? Kan noen svare meg p det?
Vi knuser hverandres drmmer og selvtillit. Fr hverandre til tro at alt ved enselv bare er drit, og at det ikke er noen mulighet for den personen bli "bra nok". For det er det de fleste drmmer etter, bli bra nok. Men for hvem? For den "kule" gjengen p skolen som er slemme mot deg? For bestevenninnen din? For lreren din? Eller for deg selv? Snn at du kan akseptere deg selv for den du er, du m bare bli en annen frst?

Er det rart folk ikke orker mer? Nei, det er det faen ikke.






Det er s mye som er innestengt, som verken du eller andre vet om. De innerste flelser og tanker, de som kanskje gjr vondt. De som enten handler om hvordan du er, hvordan jeg er eller om noe helt annet. Sprsml som aldri blir stilt, og en ventende sjel p svar som ikke kommer. "Welcome to my life"... De periodene som er verst er mellom kl. 17:00 og kl. 00:00, for det er da jeg tenker mest. Nr skolen er lagt bak meg, og jeg sitter p bussen hjem med hvite iphonepropper i rene og lytter til sanger folk har skrevet for f ut disse flelsene jeg driver og stenger inne.

Til andre: Hver gang jeg skriver noe til deg, fr jeg korte svar tilbake. Hver gang jeg prver forklare noe, blir jeg stoppet underveis fordi du mener jeg overdriver. Hvis jeg forteller deg at jeg ikke har det bra, blir du sint og sier jeg "aldri" har det noe bra. Men hvorfor skal det vre slik? Hvorfor skal det vre slik at jeg skal sitte alene p soverommet mitt med klump i halsen og trer i ynene fordi jeg er trist - fordi du ikke hrer. Eller leser.

For noen r siden skjedde det ubegripelige. Den dagen jeg tror har delagt mest for meg, men som jeg ikke klarer snakke om. Den dagen det brtt ble bestemt at jeg skulle bli voksen. Fingrene mine stopper p tastaturet, men fortsetter likevel. Kanskje er det fordi jeg innerst inne fler at dette er noe jeg ikke har ftt snakket ut om nok? Eller er det fordi jeg fler at jeg gr der som et eller annet vrak som ikke klarer st opp for seg selv? Fordi jeg ikke anmeldte? Fordi jeg ikke sa det til noen? Jeg sitter igjen og fler jeg ikke blir trodd. Leser artikler om jenter som sa ifra samme dag, som fr hjelp og som fr sttte. De som ikke virker redde for noen ting, de jeg ser p som sterke. De som deler sin historie i detalj, og blir sett p som helter.

Kanskje jeg p en side hper at du en dag skal innse hva slags feil du gjorde? Forst at det du gjorde var feil, og aldri gjre det igjen? I hvert fall ikke mot meg, og ikke andre heller. Du m forst at det ikke er riktig at jenter skal ligge i sengen sin hver kveld i redsel om at du plutselig skal komme tilbake. Uansett hvor de befinner seg, er redselen der. Trene gjemmer seg, og kommer ikke frem fr jeg er alene. Det virker som at det ret det skjedde forsvant, og at det eneste minnet jeg har er det stygge minnet du ga meg.




Fra ferie til kamera, tror jeg har blitt en shoppaholic, men dessverre for meg - en blakk en. Jeg har sittet time etter time og underskt kameraer, sett p bilder, youtubefilmer der mark ii og mark iii blir sammenlignet. Prisforskjellen er 6-7 tusen kroner, og det er fremdeles dyrt. Nr man er 18 r kan man ikke lenger forvente f det strste man nsker seg til jul, og man m begynne spare opp til ting selv. Jeg er kanskje verdens verste til spare, noe jeg syns er skikkelig trist. Heldigvis er jeg en av f heldige p min alder som har en jobb der jeg trives, og faktisk ikke har et problem med jobbe ekstra. Der jeg jobbet fr var det helt uaktuelt jobbe ekstra eller ta vakter for andre, det var virkelig en dritt jobb. Arbeidsmiljet strakk ikke til, og kundene var ikke fornyde. N derimot jobber jeg p en jobb der alle er gode venner og har det hyggelig sammen p jobb, merker s sykt mye forskjell!

Hvilket kamera har du? Eller, hvilket er det du nsker deg?






Jeg trenger en ferie. Jeg trenger reise til et sted der jeg kan slappe av, ikke som hjemme - men som p ordentlig. Legge meg ute i solen helt alene med en bok og kun lytte til stillheten eller suset fra havet. Den fantastiske lyden som fr meg til slappe av enda mer enn jeg gjr fra fr av. Jeg trenger en ferie som gir meg inspirasjon. Der jeg kan g rundt i gatene med en stor solhatt, og slippe tenke p alle bekymringer jeg har. Jeg trenger sette meg p et fly og vite at jeg ikke skal lande fr om nrmere 12 timer, og nr jeg da gr ut av flyet er det s varmt at jeg kan ta av den tykke genseren. Jeg merker s sykt at jeg trenger komme meg vekk fra sivilisasjonen, fra familie og fra skole. Jeg vil bare kunne vre for meg selv, uten at telefonen skal ringe eller at noen skal kunne ta kontakt. Ssteren min har nylig flyttet til Dubai, og jeg tror jeg kunne gjort hva som helst for reise dit. Jeg sikler etter bilder, ser p flybilletter og drmmer meg helt bort. Men nr jeg vkner opp fra dagdrmmen og finner ut hvor jeg egentlig er, merker jeg at energien siler ut og at jeg blir slapp og lei. S vr s snill kjre gud eller hvem du n er, gi meg en ferie. Som bare er min.




Usikre ord, som jeg av og til er i tvil om hva betyr. Jeg har ofte hatt problemer med skille forelskelse og kjrlighet. For hvilken av delene er det som inneholder sjalusi, kranglingen og misforstelser? Er det begge deler, eller er det kun en av delene? Sjalusi er kanskje det vanskeligste fordye, komme seg forbi eller vokse fra. Jeg har s mange vonde og stygge minner med sjalusi at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal begynne. Den vonde klumpen man kjenner igjen som stadig vokser seg strre jo mer sjalu en blir. Noen sier det er smittsomt, men det tror jeg egentlig ikke p. Sjalu er ikke smittsomt. Sjalu er bare en undvendig flelse som kommer hvis noen gjr noe man misliker, har noe man selv vil ha eller noe annet i den duren. Men det er mitt syn p det.

Nr det er kjrlighet, er alt perfekt? Er forelskelse bare det man har i starten, eller kan man p den klisjee mten si: at man blir mer og mer forelsket i personen man er sammen med for hver dag som gr? Du sitter kanskje der og tenker at jeg enten er totalt tilbakestende eller dum - men jeg bare lurer. Hva er forskjellen? Det virker jo som at forelskelsen er den beste delen av et forhold, uansett hvem det er man er sammen med. De dagene man virkelig kjenner sommerfuglene fly inni magen, nr man bruker lengre tid p badet enn vanlig fordi man er s forelsket at man kun vil h*n til se seg selv. De frste turene man gr sammen, de frste setningene man deler - og s det neste som gjr at man virkelig faller for hverandre. S kommer kjrligheten, det mer serise. Det ordet som jeg ikke aner hva betyr, men som jeg trodde skulle gjre alt perfekt. Men vet du, det blir ikke perfekt. Jeg kan ikke tro at et forhold er perfekt, aldri. Et forhold bestr jo av latter, trer, glede, krangler og mye mer. Men viktigst av alt bestr et forhold av 2 personer, deg og den du elsker.

// Jeg skjnner ingenting, men mtte f ut noen tanker.






Du kjenner deg kanskje igjen i teksten? Det gjr i hvert fall jeg. Selv om det kanskje ikke fles snn i dag, har jeg flt det mange ganger. Enten det er fordi gutten jeg liker ikke har vrt oppriktig mot meg, eller venninner som viste seg til ikke vre s gode venninner likevel. De gangene jeg slet mest med dette var nok igjennom ungdomsskolen. Jeg tror jeg alltid har blitt sett p som 'den svake jenta' som alltid begynner grine. Spesielt av enkelte gutter. De guttene som skal vre slemme og slenge med leppa, kalle meg en 'oppbrukt hore' eller rett og slett bare kalle meg stygg og feit. Jeg har flere ubesvarte meldinger p facebook fra folk som kaller meg stygg, som kaller meg hore, som kaller meg oppmerksomhetssyk pga innlegget jeg delte for en tid tilbake. Enkelte mennesker har virkelig klart dytte meg ned, og det er flere ganger jeg ikke helt har forsttt hvordan jeg skal klare komme meg opp igjen. S skjer det n ting som plutselig fr ting til se s utrolig lyst ut, men det kommer ogs kun n ting som fr meg til knekke. Gang p gang.

Det fles ut som at alt blir s problematisk hvis jeg frst begynner grte. Det fles ut som at hele verden raser sammen. Det verste er at det var snn da jeg var 13-14 r ogs. Da jeg etterhvert begynte lese p nettet at dette var normalt nr man var tenring, tenkte jeg ikke mer over det. Men allikevel etterhvert som jeg ble eldre, satt jeg fremdeles i den samme situasjonen. Bare midt p natten. Jeg grt i flere timer, kun fordi alt alle hadde sagt bde da og flere r tidligere ble gravd frem igjen. En periode begynte jeg tenke at jeg kanskje fremdeles var tenring, og ikke hadde blitt noe eldre p disse rene.

Jeg tror ikke jeg har telling p hvor ofte jeg l i sengen om morgenen fr skolen og fulgte med p nr mamma gikk p jobb, for s sende henne melding og si at 'jeg var syk'. Bare fordi jeg ikke orket se fjesene som jeg visste slang dritt bak ryggen min, som slang dritt p diverse sosiale medier og som fikk mennesker jeg ikke kjente andre steder til f et annet syn p meg. Jeg har heller ikke telling p hvor mange netter som har gtt til holde rundt knrne mine i grt fordi jeg er redd og ikke aner hvem det er jeg skal ringe. Det er nesten umulig vite hvem som er de ekte vennene dine, og hvem som er der for deg til hver tid og hver dato. Det virker som enkelte personer har en viss stengetid, og etter stengetiden er de ikke der for deg mer...

Det er s mange av dere som spr angende "jeg hadde akkurat fylt 13", om jeg kan detaljere hva som skjedde - om jeg kan fortelle hvem det var - og noen av dere pstr at jeg lyver 'fordi eksen min ikke visste om det'. Jeg lurer p hvem denne eksen er, for de som jeg har vrt sammen med vet dette. N drar jeg selvflgelig ikke frem alle de gode menneskene der ute som faktisk bare sier gode ting og at de er glade for at jeg delte det. Men til dere som spr meg om jeg kan detaljere 'mer', m jeg dessverre skuffe dere. Tror dere ikke jeg har nok problemer med dette fra fr av? Tror dere ikke det var vanskelig nok som det var fremst med det? Fle at alle ser p meg som noen andre n? Jeg skjnner virkelig ikke hvorfor folk nsker vite hva som skjedde i detalj? Er dere virkelig s groteske oppi hodene deres? Eller vil dere bare VIRKELIG f inn at jeg ikke lyver, og at jeg faktisk snakker sant? Nei, dette er ikke sprsml jeg stiller for at dere skal svare. Det er mer for at dere skal forst at det er utrolig vanskelig for meg skrive om det og tenke over det mer enn jeg gjr fra fr av.






Nr man poster et slikt innlegg som jeg postet blir p en mte mye forandret. Etter at du har mottat flere mail, kommentarer og meldinger blir situasjonen helt uvirkelig. Plutselig ligger jeg p 2. eller 3. plass p topplisten over hele Norge, bare fordi jeg skrev et innlegg som rrte andre, skremte andre og fikk andre til f et annet syn p den personen jeg er. Jeg nsker ikke at folk der ute skal se p meg som et offer. Jeg nsker ikke at folk skal hre navnet mitt og si: "ja, det er hun jenta det. Hun som ble voldtatt da hun akkurat hadde fylt 13..."

Jeg har forsttt hva stress virkelig er, for det er noe jeg fler n. Burde jeg ikke egentlig ha flt ro i kroppen n? N som jeg har brettet ut om hva som faktisk har skjedd, uten g i detalj? Er det ikke n jeg burde begynne leve igjen og kjenne p den gleden. Hvorfor kjenner jeg ingen glede, hvorfor kjenner jeg kun sorg? Er det fordi det jeg gjorde var feil? Men det er jo hundrevis av andre som sier at jeg gjorde det riktige. Den frste kommentaren jeg fikk p blogginnlegget var "Attentionwhore". Attentionwhore. Det endte opp med at jeg slettet den for at jeg kunne slutte tenke p at folk fremdeles kaller meg en hore. Det har vrt s mye motgang igjennom tiden som har gtt i ettertid, og jeg har knukket s enkelt sammen. Blitt kalt svak. Jeg har lenge nsket fortelle noen det som skjedde, men jeg har ikke greid det. Jeg har ikke ftt til faktisk st for hendelsen. Istedenfor fortrengte jeg det, lot som det ikke skjedde. Det slo tilbake p meg et par r senere, og jeg skal vre rlig: jeg har slitt med godta det.

Folk kommer bort til meg klemmer meg, jeg kjenner at ansiktet mitt p mange mter smuldrer opp og at jeg ser rommet i ti forskjellige bilder. Jeg holder vedkommende hardt mot meg, s de skal slippe se at jeg grter. Jeg tar meg sammen, og trekker meg unna og smiler til dem fr de gr videre. Istedenfor vre med folk som er glade i meg, vil jeg heller sitte alene for meg selv. Forske f ut alt stresset, det har kommet s mye p en gang de siste dagene. Jeg trodde jeg taklet stress, men dette har blitt mye mer enn jeg trodde det kom til bli noen gang.

Jeg er ikke utakknemlig. Jeg er takknemlig for alle tilbakemeldinger jeg har ftt, alle de gode ordene folk har gitt meg. Jeg fler meg bra, for jeg har ftt ut mine innerste flelser. Men samtidig s fler jeg mye sorg som er innesperret. Er vanskelig vite at jeg har gtt og holdt p dette s lenge, og n vet jo alle det. Absolutt alle. Det er skummelt, fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Skal jeg bare snakke ut om det om og om igjen, eller er det p tide komme seg videre? Blir ferdig med det?




Skal du komme etter meg enda en gang? Du som fr meg til vkne av mareritt natt etter natt. Du som har ftt meg til ta en dag av gangen, drevet meg i selvmordstanker og inn i tanker som skriker at jeg ikke er bra nok. Hver gang jeg mter et nytt menneske tenker jeg p deg, men det var vel det du ville? At jeg skulle dmme dem, vre redd for dem? Jeg tenker at de er som deg. At de vil rive livet mitt i fillebiter, knuse hjertet mitt og den lille selvtilliten jeg har igjen. Kalle meg stygg, feit og ikke minst ekkel. Men hvorfor gjorde du det da? Var det bare fordi "stygge, feite og ekle" mennesker ikke skal f leve det livet de har fortjent? Du satte dype fotspor, s dypt at det gjr vondt for meg kjenne noe som helst.



De ser bare ryggen min. De tenker som s at jeg er normal, at jeg har normale og rare tanker - for det har vel alle? Det de ikke vet er at hodet mitt er fullt av stygge tanker om en drittsekk som dela livet mitt rett etter jeg fylte 13 r. En drittsekk som plutselig tar kontakt p facebook et par r senere og spr om jeg husker han. Hver dag er et mareritt, er ikke det godt nok for deg? At jeg sliter p skolen, sliter med finne en jeg liker fordi jeg er redd for at det skal skje igjen?

Jeg skjemmes. Var det mlet ditt med det du gjorde? F meg til skjemmes. Grte meg i svn og sulte meg for bli bra nok. Tror du ikke jeg blir kvalm av tenke tilbake p det? "Den frste gangen er alltid den beste", har jeg hrt. For meg var det et rent helvete. Et helvete som har satt dype spor i hjertet og i kroppen. Et helvete som kommer tilbake hver gang jeg prver ligge i sengen med noen andre. Ikke en gang alene klarer jeg vre i den. S fort jeg sovner, vekkes jeg igjen av vonde drmmer som fr meg til riste. Skjelve. Til grte. Til kaste opp. Jeg fr vondt. Jeg prver gi meg selv skylden for alt for at jeg ikke skal tenke p det mer, men ingenting hjelper. Det gjr fremdeles vondt.



Jeg har ikke klart holde det hemmelig, i hvert fall ikke n lengre. Den lille hemmeligheten du kalte "vr", da du ba p knrne dine for at jeg ikke skulle si ifra til politiet, foreldre eller noen andre? Jeg klarer ikke mer. Jeg har holdt igjen under flere psykolog-timer, jeg har ikke fortalt foreldrene mine det. Ikke venner. Omtrent ingen vet om dette. "voldtekt" er tydeligvis kult for noen, akkurat som det er for deg. S.. Her er "hemmeligheten" din.





Du vet det er ekte kjrlighet nr han holder rundt deg, og du kjenner deg trygg i armene hans. Selv om trene triller nedover kinnene dine for noe som skjedde for lenge siden, men som fremdeles plager deg. De tingene han vet gnager og lager store sr. Du kjenner den varme hnden hans stryke over pannen din, og videre nedover mot kinnet ditt fr han trker vekk de sm trene. For et lite yeblikk gir du deg selv tillatelse til grte i et annet selskap, slippe ut all jvligheten du har stengt inni deg. Den jvligheten som aldri har kommet frem tidligere. Det var p tide la det g. Det er p tide. Han kjenner deg s godt, nesten for godt til at det kan vre sant. Istedenfor si noe bare vugger han deg sakte frem og tilbake i armene sine, fr han setter p den fineste sangen du vet om. Bare fordi han vet at du elsker den. Han holder rundt deg og hvisker inn i ret ditt at det er deg han vil ha.Kjrligheten trenger ikke rde roser, kakao og smykker - den trenger 2 mennesker. Deg & Meg.






Ditt navn her




Her kan du skrive om deg selv eller hva du vil.


Legg meg til som venn




Arkiv


September 2014 August 2014 Juli 2014 Juni 2014 Mai 2014 April 2014 Mars 2014 Februar 2014 Januar 2014 Desember 2013 November 2013 Oktober 2013 September 2013 August 2013 Juli 2013 Juni 2013 Mai 2013 Desember 2011 November 2011 Oktober 2011



Kategorier


100 bilder Disney World Dyr Heidi Nathalie Home Hverdag Konkurranse Love Mat Musikk Naturbilder Outfits & Innkjp Portrett Skjnnhet Spons/reklame Sprsml Svarthvitt Tanker Trening Video



Sk i bloggen




Linker






Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen m avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger p
blogg.no og annonser p bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktr for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits